Henrik Ibsens skrifter

Underveis i arbeidet med manuskriptet diskuterte Ibsen bokens utstyr med sin forlegger. Han ønsket samme format på boken som for « Richards eller Plougs digte», og foreslo også tittelen «Spredte Digte», «eller, hvis De tror det bedre, simpelt hen ‹Digte›». Dessuten ønsket han en god papirkvalitet hvis det «ikke forøger bogens pris» (brev til Hegel 21. januar 1871).

Også Hegel var opptatt av bokens utstyr og foreslo at utgaven ble forsynt med en «Totalvignet», slik tilfellet også var med Bergsøes og Richards nylig utgitte diktsamlinger (brevkonsept 27. januar 1871, KBK NKS 3742, 4°, II). Ibsen må ha reagert negativt på forleggerens forslag om «Totalvignet». Hegel skriver i brevkonsept 7. februar 1871: «Da De ikke lider Vignet til Titelen frafalder jeg mit Ønske i saa Henseende og der kommer saaledes kun en Tegning paa Bindet» (KBK NKS 3742, 4°, II). Det ble maleren W. Krohn som tegnet omslaget (Anonym 1871c).

Denne gangen leste Ibsen selv korrektur. Han fikk tilsendt arkene til gjennomsyn ettersom de ble trykt (jf. Hegel i brevkonsept 1. mars 1871, KBK NKS 3742, 4°, II). Under trykningen oppdaget Ibsen et galt plassert kolon mellom «folder» og «dølger» i «Rimbrev til fru Heiberg», og bad i brev av 23. april om at dette ble rettet. Hegel svarte 1. mai 1871 at «det kunde ikke ske, da Arket var trykt» (KBK NKS 3742, 4°, II). Dessuten pekte forleggeren på at tegnet også fantes i Ibsens eget trykkmanuskript. To flekker i manuskriptet kan se ut som et kolon.

Boken forelå ferdig trykt 20. april 1871 (brevkonsept fra Hegel 3. mai 1871, KBK NKS 3742, 4°, II). Den kom ut 3. mai 1871 i et opplag av 4000 pluss 200 anmeldereksemplarer. Ibsens honorar var 100 riksdaler arket. Ettersom boken bestod av 11 ¼ ark, ble honoraret 1125 riksdaler (brevkonsept fra Hegel 1. mai 1871, KBK NKS 3742, 4°, II). Utsalgsprisen for innbundet eksemplar var 3,75 kroner (alle senere utgaver kostet 2,50 kroner).

I tillegg til førsteutgaven utkom syv senere utgaver av boken i Ibsens levetid. Annen utgave (Andet forøgede oplag) kom i 1875. Den var trykt på 13 ark og inneholdt noen nye dikt («Ved Tusendårs-festen den 18de Juli 1872», «Sanger-hilsen til Sverig», «Langt borte» og «Et Rimbrev»). Opplaget var 1500 eksemplarer pluss 75 anmeldereksemplarer og tolv eksemplarer på fint papir. Honoraret var denne gang 75 kroner arket, totalt 975 kroner.

Tredje utgave (1879) inneholdt ingen nye dikt. Også dette opplaget var 1500 pluss 75 eksemplarer, honorar 75 kroner arket, samlet 975 kroner. Fjerde utgave inneholdt heller ingen nye dikt. Det kom i 1882 i et opplag av 1500 pluss 75 eksemplarer, honoraret var 75 kroner arket, samlet 975 kroner.

Femte utgave (1886) inneholdt det nye diktet «Et vers» fra 1878, sendt Hegel i brev 28. august 1886. Opplaget var også denne gang 1500 pluss 75 eksemplarer, honoraret 75 kroner arket, totalt 976 kroner. Også sjette utgave (1891) hadde et opplag av 1500 pluss 75 eksemplarer, honoraret var nå økt til 80 kroner arket, totalt 1040 kroner. Syvende opplag (1896) ble trykt i 1500 pluss 75 eksemplarer, honoraret var fortsatt 80 kroner arket, totalt 1040 kroner.

Diktene ble dessuten utgitt i bind 10 i folkeutgaven av Ibsens samlede verker (FU) i 1902. Her inngikk fire nye dikt: «Stjerner i lyståge», «De sad der, de to –», «Til Frederik Hegel» og diktet til hans sønn Jacobs bryllup («Ved et bryllup»). I tillegg ble et særtrykk av diktene fra folkeutgaven utgitt i 1901 som åttende utgave. Opplaget var 1500 pluss 100 eksemplarer, honoraret 1040 kroner (alle opplysninger fra KBK Gyldendals arkiv A7).

For de åtte regulære utgavene ble altså Ibsens Digte i hans levetid spredt i 15 262 eksemplarer. Det overgår til og med opplagstallet for Bjørnsons kanskje mer folkekjære Digte og Sange (jf. ovenfor).

«Terje Vigen» ble raskt en av de mest populære tekster i samlingen, og Ibsen fikk flere forespørsler om å lage illustrerte separatutgaver av dette diktet. To norske kunstnere meldte seg og ønsket å bidra til slike utgaver. Den første var Wilhelm Peters (i 1881), den andre Christian Krohg (i 1891). Peters sendte sine illustrasjoner til Ibsen i slutten av 1881. Dikteren svarte ham positivt i brev 18. desember 1881 og sa seg villig til å øve påtrykk på sin forlegger Hegel, dels for å få hans samtykke til utgivelsen, dels for å få ham til å stå som forlegger for utgaven (brev til Wilhelm Peters 18. desember 1881). Ibsen fulgte opp løftet med et brev til Hegel to dager senere, der han skrev om en planlagt utgave «i stort folioformat» (brev til Hegel 20. desember 1881). Hegels svar (brevkonsept 28. desember 1881, KBK NKS 3742, 4°, II) var positivt, men det ble ikke noe av utgaven (kanskje på grunn av den samtidige alarm rundt utgivelsen av Gengangere, jf. HIS 7k, 434). I 1888 ønsket også den norske forleggeren Albert Cammermeyer å utgi en illustrert praktutgave av «Terje Vigen», men Ibsen svarte ham i brev 28. april 1888 at det tilbudte honorar (50 kroner arket i et opplag av 1000 eksemplarer) bare var det halve av hva han ville forlange. «Og som følge af denne fordyrelse kan foretagendet ikke komme istand. Jeg tror også, det er bedst således». Mer positiv stilte han seg til Christian Krohg. Ibsen svarte ham i brev 4. februar 1891 at han gjerne gav sitt samtykke til en illustrert utgave av diktet, såfremt Hegel ville overta forlaget av utgivelsen. I et senere brev til Krohg 10. august 1891 (like etter at han var vendt hjem til Norge for godt) sa Ibsen at han gledet seg til å møte Krohg og se illustrasjonene. Forleggeren gikk med på planene, og Ibsen skrev 29. august 1892 til Jacob Hegel, som nå hadde overtatt forlaget etter sin fars død: «For Deres idag modtagne tilbud om […] en illustreret udgave af ‹Terje Vigen› beder jeg Dem herved om i al hast at måtte frembære min bedste taksigelse. Meddelelsen var mig i flere henseende særdeles velkommen». Krohgs 20 illustrasjoner ble honorert med kr 2 200. De ble utført som etsninger hos firmaet Heinrich Riffarch i Berlin. Boken utkom i begynnelsen av desember 1892 i et opplag av 4000 eksemplarer. Ibsens honorar var 250 kroner. I 1898 kom boken i nytt opplag. Tredje opplag av denne utgaven kom i 1905.

Bergens Tidende har en usignert anmeldelse under overskriften «Henrik Ibsens Digtning». Samlingen ønskes velkommen som en kilde til oversikt over ånden og grunnstemningen i Ibsens forfatterskap. Boken bekrefter dikterens reformiver og hang til satire over samfunnsforholdene. «På vidderne» er en slik satirisk tekst. Det uttrykker dikterens holdning til sitt folk – «Henrik Ibsen synes ligesom at se ned paa alt fra et Slags poetisk Isslot». Fra denne posisjon utfører han sin reformatoriske virksomhet på en ypperlig måte. Men han glemmer å vise oss idealet, «Sandhedens og Kjærlighedens Magt til at frelse fra al denne Usseldom». I «Ballonbrev til en svensk dame» finner anmelderen likevel noe positivt: Her «synes dog Ibsen selv at øjne et Omslag […] Der er endog en Længsel, og i dette ligger der et Haab om, at Ibsen […] vil vise frem noget stort og skjønt» (Anonym 1871d).

Aftenposten gjengir 17. mai 1871 i sin helhet en anmeldelse som den danske avisen Dagens Nyheder hadde bragt fem dager tidligere (se nedenfor). Også anmeldelsen i det norske Dagbladet var klippet fra en dansk avis. Den er identisk med hva som ble publisert i den danske avisen Fædrelandet under signaturen «k.». Aftenbladet gjengir også samme anmeldelse. Den var egentlig skrevet av Rudolf Schmidt og ble senere inkludert i hans bok Ad egne Veje : Studier og Afhandlinger (1884).

Rudolf Schmidt var en av Bjørnsons støttespillere og hadde i 1867 vært i polemikk med Georg Brandes i striden mellom Brandes og Rasmus Nielsen om forholdet mellom religion og vitenskap (jf. HIS 12k, bl.a. 379 og 758–59). I 1869 startet han tidsskriftet For Ide og Virkelighed sammen med Rasmus Nielsen og Clemens Petersen, senere deltok også Bjørnson i redaksjonen. Ibsen hadde i brev 26. januar 1869 avslått en av flere henvendelser om å bidra til dette tidsskriftet, kanskje på bakgrunn av Clemens Petersens anmeldelse av Peer Gynt i 1867 (jf. HIS 5k, 578–79, jf. også brev til Schmidt 27. desember 1869). Da Hegel fikk vite at Schmidt skulle anmelde diktsamlingen i Fædrelandet, skrev han til Ibsen: «Jeg havde ønsket og haabet, at Red. Ploug selv vilde anmelde Deres Digte i Fædrelandet; men hørte i gaar at det er overdraget R. Schmidt. Forholder det sig saa, maa De være belavet paa, at han giver Dem Tak for sidst» (brevkonsept 12. mai 1871, KBK NKS 3742, 4°, II). Hegel fikk rett.

Rudolf Schmidt, alias signaturen «k.» er nemlig overveiende negativ. Han sammenligner Ibsens dikt med Bjørnsons mer «ekte» og langt mer tiltalende lyrikk og finner ikke samlingen interessant. Diktene er nok uttrykk for «en Grundnerve i [Ibsens] aandelige Væsen» og utgjør en form for oversikt over hans dikterliv, preget av tvil, harme og forargelse, men dette kan aldri finne veien til «Folkets Hjerte». Schmidt finner bare fire–fem dikt i samlingen som «i væsentlig Forstand gjøre Poesiens Virkning og føre os ind paa den Ibsenske Digtnings sande og egentlige Omraade». Ett av dem er «Bergmanden», som han ser som uttrykk for dikterens personlighet. I tillegg fremheves «Terje Vigen», «Abraham Lincolns mord» og de to rimbrevene. Særlig høster rimbrevet til fru Heiberg lovord, både på grunn av sin rytme, sin «henaandende Finhed» og elegante veltalenhet; «det byder […] en Likør af sjelden Fortrinlighed, en, som hører til det ypperste i sin Art […] og gjør en overordenlig Virkning». Særlig sterkt fremheves avslutningen, som i dette tilfelle inneholder et «løftende og opklarende Ord» om at fru Heibergs kunst for alltid vil leve videre i folkets erindring og uten å eldes sikres evig liv i kunstens skjønnhetsrike (Schmidt 1871).

Den danske Dagens Nyheder bragte dagen etter utgivelsen en liten notis om boken og omtalte den som «en elegant udstyret Miniaturudgave». Samlingen er «indbundet af Universitetsbogbinder Clément [og til Bogen] har Maleren W. Krohn tegnet Omslaget» (Anonym 1871c). Avisens egentlige anmeldelse kom åtte dager senere. Der peker den anonyme kritikeren på de mange interessante diktene Ibsen skrev i sin ungdom, men som ikke er med i samlingen. Særlig fremheves «I Billedgalleriet»: «hvis der mellem de Digte, som hans strenge Selvkritik har skudt ud, findes mange, der ligne «I Billedgalleriet», saa har denne Selvkritik dog maaske ikke været saa ganske paa sin rette Plads» (Anonym 1871b). Det er også mindre heldig at Ibsen har korrigert så mange av ungdomsdiktene sine til det ugjenkjennelige. «Byggeplaner» er ikke blitt bedre med dette, den nye avslutningen er ikke like klar og vakker som originalens. At Ibsen inkluderer dikt som vitner om hans mottagelighet for påvirkning (f.eks. «En fuglevise»), er mindre å kritisere. «Selv hvor man kjender klangen […] er der dog altid noget ungdommeligt, noget varmt, noget friskt i Ibsens Variationer, som gjør den gamle Historie ny igjen». Anmelderen mener at «Det langt overveiende flertal af Digtene [i samlingen] er af den Art, som der hører en overlegen Aands Begavelse til at frembringe, flere af dem kunne saavel med hensyn til digterisk Varme og Kraft som formel Fuldkommenhed maale sig med de ypperste Digte indenfor den skandinaviske Literatur» (1871b). Dikt som «En broder i nød!» og «Terje Vigen» fremheves henholdsvis for sin glød og sin plastiske ro og djervhet. Samlingen leses som et vitnesbyrd om sammenhengen i Ibsens utvikling som forfatter, men anmelderen mener diktene burde vært plassert kronologisk i samlingen for å gjøre dette tydeligere. Indignasjonen og samfunnskritikken er til stede allerede i de tidlige diktene. Det blir spådd at Ibsen lenge vil være en flyktning fra sitt land, «saavidt som han ikke er den Mand, der kan være med til et Halvhedsværk». Særlig skarpt kommer polemikken mot hjemlandets smålige forhold til uttrykk i diktet «Til min ven revolutions-taleren!». Ellers er tre av samlingens mest interessante dikt «På vidderne», «Abraham Lincolns mord» og «Ballonbrev til en svensk dame». Som helhet gir boken et bidrag til forståelsen av Ibsen og hans diktervirksomhet. «Men forøvrigt er Henrik Ibsens blotte Navn paa Titelbladet en bedre Anbefaling for Samlingen, end om vi vidløftig søgte at paapege denne Bogs mange Skjønheder og Fortrin» (1871b).

Den danske Dags-Telegraphen bragte 18. juli 1871 en kort notis om utgivelsen, der det heter at boken

Også Georg Brandes’ anmeldelse, «Henrik Ibsens Digte», ble publisert i Illustreret Tidende 1870–71, nr. 630. Brandes er grunnleggende nokså kritisk, men uttrykker det delvis indirekte. Han legger vekt på det psykologiske helhetsinntrykk av boken og sier at den ikke er rik på stemninger som utvider sjelen, og «den fylder vanskeligt Sindet». Brandes mener også at boken inneholder mange forfeilede dikt, sammen med noen som ikke kunne vært bedre, f.eks. «Terje Vigen». Boken peker imidlertid ut over seg selv. Den er en meddelelse fra en kunstnerisk og menneskelig strebende ånd. Med sin lidenskap sysselsetter den leseren, tross sine mangler. Grunnakkorden i diktene er ifølge Brandes ensomhetens poesi. De uttrykker det ensomme savn, den ensomme streben og den ensomme protest. Samlingen gir på denne måten et bilde av Ibsens livsutvikling: «Han blev sig selv ved at blive ene». Diktene, blant dem «Ballonbrev til en svensk dame», uttrykker ringeakt for det solidariske og en fremhevelse av den enkelte, personlige dåd. Til den ensomme streben hører også den ensomme protest, og «denne Stemning har fremkaldt en række af hans betydeligste Productioner [og] er udtalt i de mægtige digte ‹Abraham Lincolns Mord› og ‹En Broder i Nød› […] Det er i disse Protester at Digterens Genius reiser sig i sin fulde Styrke, Øxen blinker, Faklen lyser i hans Haand» (Brandes 1871).

Ibsen må, tross Brandes’ tydelige reservasjoner, ha satt pris på denne anerkjennelsen. I brev til Brandes 31. mai 1872 beklager han «at jeg ganske glemte at takke Dem for anmeldelsen af mine digte. Den kom til mig som et brev fra en ven».

I Göteborgs-Posten vurderte den anonyme anmelderen Ibsens diktsamling mot bakgrunn av annen nordisk lyrikk. Han mente at «Af de nordiska länderna är Norge onekligen nu rikast begåfvad i afseende på liffull skaldekonst». Anmelderen minner om nabolandenes Winther, Paludan-Müller, Ploug, Runeberg og Topelius, men sier at i Sverige er det «ödslig och tyst […] i diktens gårdar» (Anonym 1871g). I Norge, derimot, synger Bjørnson som nasjonens tolk, Norges hjerte slår i hans sanger. Feilen ved Bjørnsons dikt er imidlertid også den norske nasjonens feil: Diktene er høystemte og stolte, men kan også uttrykke «svartsjuk ömtålighet» når det gjelder landets frihet. Med Ibsen er det annerledes. «Det är djupare toner […] ej så mycket folkstämningarnas uttryck, som mera uttrycket för en ande, hvilken städse vänder in i sig sjelf, för att der söka reda sin tids och sitt folks problemer, men äfven för att lösa gåtan af sin egen tillvaro». Diktet «Bergmanden» siteres i sin helhet, som eksempel på at dikteren aldri finner noe endelig svar på sine stadige spørsmål: «öfverallt och alltjemt samma negation, samma tröstlösa förvissning om, att ingen ‹håbets sol oprinder›». En indre drift og den motstand den møter, fører til en ironisk grunntone som klinger gjennom de fleste dikt i samlingen, og som «med förkrossande styrka qväller […] fram i den bekanta dikten ‹Ballongbreve [sic] til en svensk dame›». Trass i at Ibsens dikt eier et sjeldent tankedyp, bidrar de til å skape et vrengebilde av «vår tids storhetsanspråk». I diktet «Troens grund» finner anmelderen bare satire, i «En broder i nød!» blir satiren til «ett skärande skri». Bare noen få av diktene synes mer harmoniske. Blant dem er «Rimbrev til fru Heiberg». Dikt som «Markblomster og potteplanter», «En fuglevise» og andre avskrives fordi de sies å benytte forslitte virkemidler. Tross innvendingene vurderes diktsamlingen som «en värderik gåfva af den begåfvade skalden och kommer tvifvelslutan att erhålla, såsom allt hvad Ibsen diktar, en utbredd läsekrets äfven i vårt land» (1871g).

Det svenske Aftonbladet har en anonym annmeldelse som gjenfinner mye av «det misantropiskt ironiska skaplynne» som også ellers preger Ibsens forfatterskap. Men her er også mye av stor poetisk skjønnhet og «en frisk, lifskraftig anda». Mye plass vies omtalen av «Ballonbrev til en svensk dame», som kalles originalt og dypt tenkt. Diktet har «en dithyrambisk lyftning, som ovilkorligen måste rycka läsaren med sig, och i sin helhet måste detta poem anses som en verkligt eminent företeelse» (Anonym 1871a). Ved siden av dette fremheves «Terje Vigen» som «gripande och intagande […] tecknad med en beundransvärd friskhet i färgen och nobless i uppfattningen». Også «På vidderne» finner anerkjennelse for sin sjeldne evne til å gi den sanselige kjærligheten et poetisk skjær og en tiltalende drakt. Diktene innenfor den sarkastiske genre viser en nesten forbausende virtuositet. Et av de beste dikt i denne gruppe er «Troens grund», «ganska elakt, men bitande qvikt». Ellers roses diktene for sin velgjorte og vakre form, med «Kong Håkons gildehal» som eksempel. Anmeldelsen avsluttes med spådommen om at «äfven den svenska almenheten skall med nöje göra rättvisa åt den rika skörd af upphöjda både tanker och känslor som i denna diktsamling framträda med formfulländingens hela behag» (1871a).

Edmund Gosse anmeldte Ibsens diktsamling i The Spectator 16. mars 1872. Gosse mener at boken «posesses all the grace and vigour that [Ibsen’s] earlier work would lead one to expect [but] there are signs here to show that Ibsen feels himself to be master of another style, and not wholly at home in this» (Gosse 1872). Mange av diktene preges av «dreamy pathos and pensive feeling», karakteristisk for nasjonen Norge. Gosse mener at noen av de uregelmessige diktformene er inspirert av Heine, og peker ellers på Wergelands og Welhavens betydning for Ibsens lyrikk. Det understrekes at Ibsen «restore in an artistic form the Norsk language or dialect. He is not content to write in the Danish of Copenhagen, but he studiously introduces the words common among the people and the idioms of the earlier Norse tongue. In his hands the Norsk differs very markedly from Danish» (Gosse 1872).

Annen utgave av Digte ble anmeldt av Otto Borchsenius i Nær og Fjern 10. oktober 1875. Han fremhever «Ballonbrev til en svensk dame» og sier at ingen av Ibsens dikt er blitt så kjent som dette. «Parallellen mellem Ægyptens Kongeguder og Preussens Gudekonge slog jo saaledes ned, at de Fleste, der overhovedet læser Sligt, kan hele og halve Sider udenad af Digtet» (Borchsenius 1875).

En anonym anmelder skrev senere i samme blad at boken har høy poetisk verdi og er et karakteristisk ledd i forfatterens samlede produksjon. Han mener imidlertid at Ibsen har vært for kritisk mot sine ungdomsdikt, flere av dem burde vært med. «Vi have i det Mindste hørt Nordmænd mene dette». Likevel er boken en god innfallsport til Ibsens «aandelige Fysiognomi» (Anonym 1876). Anmeldelsen etterlyser det utelatte diktet «Nordens Signaler» fra den tidligere utgaven, og antyder at det kan være sløyfet av ridderlighet (jf. HIS’ kommentarer til dette diktet, der det fremgår at det var rettet mot Bjørnson). Men dette diktet er så interessant rent litteraturhistorisk at det burde vært med, sier anmelderen. (Kritikken må bero på en misforståelse; «Nordens Signaler» ble ikke fullført før i november 1872, og var ikke med i utgaven fra 1871. Det ble første gang publisert i Carl Plougs avis Fædrelandet 7. november 1872, og kom aldri med i noen av utgavene av Digte. Anmelderen kan ha lest diktet i Fædrelandet – eller det kan i 1876 allerede ha vært alment kjent.)